Leste med store øyne saken om yogagründeren Bikram Choudhury i A-magasinet denne helgen. Dvs, jeg leste omtrent den samme saken i Vanity Fair i fjor, og dét ble spikeren i kista for min opprinnelige plan om å dra til LA for å utdanne meg til Bikram-instruktør mens jeg bodde i San Francisco.

Da hadde jeg allerede vært skeptisk til Bikram-fabrikken en stund. For, i motsetning til hvordan jeg trodde denne yogaformen var etter å ha gått nesten hver dag i ett år til min lærermester Lamott Atkins på det lille, sjarmerende studioet Bikram Yoga Castro, viste det seg at jeg mislikte den bootcamp-aktige måten alle andre instruerte Bikram-yoga på.

Jeg var vant til å bli undervist fløyelsmykt og pedagogisk av en meget pustebevisst forhenværende danser OG amerikansk fotballspiller med dyp soul i stemmen, og ble superskuffet da jeg forsto hva Bikram-lærere egentlig skulle gjøre: Lire av seg «Bikram-dialogen» maskinelt og uten snev av personlighet, oftest uten å ta hensyn til skader og utfordringer den enkelte eleven måtte ha. Mangelen på selvinnsikt og faglig forståelse blant noen av disse lærerne illustreres kanskje aller best i setningen én av dem ropte ut på starten av timen sin: «Concentrate, meditate, 1,2,3, let’s go!».

Lamott har jobbet som Bikram-lærer i 15 år, og med tiden bygget opp sin helt egne sjanger. Han spiller musikk i timene, tenner stearinlys i studio, og bruker aromaterapi som motvirker at det stinker hest der inne. Han er opptatt av overganger mellom øvelsene, at elevene skal ha kontrollerte bevegelser og selvdisplin, men virker aldri som en rabiat kommandant av den grunn. Noen ganger trener han sammen med studentene uten å si et kvekk i løpet av de 90 minuttene det tar å komme seg gjennom sekvensen, og jeg lover deg; det fins ikke en bedre start på dagen. Ikke minst fokuserer Lamott på hvordan å linke pusten til bevegelsene, samt at en kontrollert pustenfrekvens kan hjelpe deg gjennom både varmen og de krevende øvelsene. En rimelig essensiell del av yoga, altså, som forbløffende mange Bikram-instruktører hopper glatt over.

På denne måten har Lamott transformert «torturkammeret» (som speedokledde Bikram selv liker å kalle de opphetede rommene sine) til en varm oase der du er i fred og kan konsentrere deg fullt og helt om å mestre de mentalt og fysisk svært utfordrende yogaøvelsene den patenterte Choudhury-sekvensen jo faktisk inneholder. Og når Bikram-yoga undervises slik, finnes det ingen bedre, mer helsebringende og fokuserende yogaform, spør du meg. Min daglig praksis på Bikram Yoga Castro har i hvert fall hjulpet meg til å bli kvitt både angst, nerver og et ganske anstrengt forhold til min egen kropp.

Selv om jeg elsker varmen og sekvensen (de 26 faste øvelsene) som brukes i Bikram-yoga, har jeg altså store problemer med måten lærerne blir instruert av opphavsmannen til å undervise på. Med bakgrunn i både dette og den opprørende Vanity Fair-artikkelen, bestemte jeg meg for å gå min egen vei inn i varmeyogaens vidunderlige verden da jeg skulle gjøre dette til mitt nye yrke:

I tillegg til å ta så mye tradisjonell yogalærerutdanning jeg bare kunne mens jeg bodde i California, gikk jeg i privat lære hos Lamott istedenfor å dra til Bikram-skolen i LA – vel vitende om at jeg da aldri kommer til å bli sertifisert Bikram-instruktør. Samtidig slipper jeg å måtte forholde meg til Choudhurys noe stormannsgale regelsett.

Drømmen er å en dag åpne et studio i Oslo som tilbyr Hot yoga, Lamott style – en fast sekvens av klassiske Hatha-øvelser satt sammen på omtrent samme måte som i Bikram-yoga. Og jeg kan nesten garantere at du kommer til å elske – ja kanskje til og med bli avhengig av – den krystallklare følelsen du får i både kropp og sinn etter endt økt.

Enn så lenge underviser jeg flowbasert Vinyasa (med og uten varme) i et nydelig lite studio i Aviva-bygningen på Vinderen. Ekstremt deilig det også – og mye mindre kontroversielt.