Det viktigste yoga har hjulpet meg med er å slutte å frike ut. Men det er fadermeg nære på noen ganger. Fremdeles, dessverre.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er født hissigpropp. Jeg kan irritere meg over den minste ting, fyrer meg opp over dårlig service, mister hodet av forsinkelser, snakker før jeg tenker i diskusjon og blir forbanna når noe går galt.

Følelsen varer ikke lenge, men er tilsvarende intens. Tenk George Costanza fra Seinfeld, og kanskje særlig hans alter ego, Larry David fra Curb Your Enthusiasm, og du er et sted i nærheten – i hvert fall på en dårlig dag.

I kombinasjon med kontrollbehov og en god dose engstelighet er ikke dette verdens mest sjarmerende trekk.

Hissigproppen i meg kommer kanskje aller sterkest til uttrykk på restaurant eller flyplass. Særlig hvis jeg opplever at personen foran meg ikke har peiling på hva han eller hun snakker om. Dette er sannsynligvis fordi jeg i tillegg til å være dødelig allergisk mot nøtter har (hatt) seriøs flyskrekk. Og når man er redd for å dø, ønsker man jo at de man forholder seg til skal vite hva de driver med.

Å leve med stress og usikkerhet er heller ingen drømmesituasjon for en hissigpropp, og denne har jeg vært i litt for lenge nå. Det hele startet med at jeg skrev en bok i løpet av 3 måneder mens jeg underviste 15 yogaklasser i uka og samtidig hadde to relativt små barn å passe på hjemme mellom slagene.

Det påfølgende samlivsbruddet kom kanskje som en naturlig konsekvens av livsstilen, men det førte ikke til mindre stress uansett. Og når arbeidslivet krevde sitt på sidelinja, sto jeg – for å gjøre en lang historie kort – snart alene igjen både karrieremessig og i heimen. Megastress!

Å skulle skape sin egen arbeidsplass som trygger en normal inntekt som gjør deg i stand til å beholde huset du bor i og ivareta barnas behov og interesser når de er hjemme annenhver uke, er mildt sagt krevende.

Det blir ikke enklere når man ikke vet hvor jobben fysisk holder hus mer enn en måned eller to frem i tid.

I det siste har jeg flyttet rundt som en nomade på Vinderen i Oslo – der de fleste av kundene mine bor – i håp om å finne et lokale jeg kan slå meg ned i permanent. Men det skal visst ikke være så enkelt.

Resultatet er at jeg går rundt med en konstant usikkerhet om hva som skjer rundt neste sving, noe som er både slitsomt og frustrerende. Samtidig er dette en bokstavelig talt ironisk situasjon for en yogalærer, som jo skal hjelpe andre med å finne roen og nettopp redusere stresset i livene deres.

Nå skal det sies at den hissigproppen jeg beskriver i teksten her ikke nødvendigvis er en karakter som mine kunder og nye venner forbinder med meg. Hun er aller mest er en jeg kjenner fra gamledager.

Tvert imot hender det at folk som blir kjent med meg nå mener jeg utstråler ro og til og med fremstår harmonisk. Og når jeg hører dette blir jeg ikke bare glad. Jeg blir nærmest rørt.

For det var jo derfor jeg begynte med yoga. Jeg kjente fra dag én at yogaen hjalp meg til å temme min iboende aggresjon. Samtidig var det som om praksisen helte fløte på nervene mine. Hissigproppen i meg slapp taket til fordel for den fredelige bautaen jeg var i ferd med å bygge opp i meg selv.

Jo dypere og bedre jeg lærte meg å puste, dess lengre lunte fikk jeg.

Yoga har lært meg å skille klinten fra hveten i forhold til hva jeg gidder å bry meg om, og hva jeg skal orke å hisse meg opp over. Jeg er blitt mye flinkere i å la vonde følelser passere uten å henge meg opp i dem. Jeg øver på å holde meg i nåtiden isteden, der det meste er fint og bra.

Det er i fremtiden og fortiden de vonde følelsene og frustrasjonen ligger. Angsten i fremtiden, depresjonen i fortiden, husker jeg en lærer sa.

Det syntes jeg var fint sagt.

Hvis vi klarer å holde oss i nåtiden og bevare roen her, er det meste gjort. Denne metoden har blant annet hjulpet meg til å bli kvitt flyskrekken. Helt. Jeg puster meg nå gjennom takeoff og landing. Hemmeligheten er at jeg bruker pusten til å holde meg tilstede i øyeblikket, og da har jeg ikke mental kapasitet til samtidig å være redd.

I yoga øver vi på å bevare roen i de vanskelige yogastillingene vi står i på matta. Vi tilfører kroppen kontrollert stress ved å plassere den i en fysisk form den egentlig vil ut av, og så øver vi på å være der heller enn å frike ut, mens vi puster jevnt og rolig. Og da klarer vi det likevel.

På samme måte øver jeg på å bevare roen i vanskelige situasjoner jeg ikke vet utfallet av når jeg blir stilt overfor dem i det virkelige livet. Istedenfor å tenke fremover i tid og la meg stresse opp av alt som kan gå galt, og heller enn å irritere meg over eller bli sur for ting som har skjedd i fortiden, øver jeg på å stå stødig i nåtidens usikkerhet.

Alternativet er jo å frike ut, og det gavner i hvert fall ingen, minst av alt meg.

Men jeg skal innrømme at noen dager er vanskeligere enn andre, og i dag er en slik. Da blir yogapraksisen ekstra viktig.

Så takk til yogaen, som har gitt meg et verktøy til å håndtere vanskelige følelser, og som gjør det enklere å komme seg gjennom perioder som dessverre er preget av både stress og usikkerhet.

Det er derfor jeg fortsetter å undervise yoga også, istedenfor å finne meg en enklere, men mindre givende jobb.

For jeg tror oppriktig at verden vil bli et bedre sted for alle dersom flere begynner med yoga.

Peace, love & namaste!