I går møtte jeg meg selv og resten av den vestlige verden i døra ved å stirre inn i glassøynene til en utstoppet og utbrent løve.

Det vil si, ingenting av den opprinnelige løven fra Tanzania var igjen i den pjuskete kroppen som sto foran meg på Galleri Fineart i Oslo: Pelsen var brent opp og innvoller, organer og skjelett fjernet allerede ved utstoppingsøyeblikket for over 20 år siden. Det jeg så på var restene av det skumliknende materialet de putter inn under huden på utstoppede dyr, det som gir dem formen tilbake og erstatter kroppen ved konservering.

Egentlig sto jeg altså og så inn i en ren menneskeskapt etterlikning av dyret.

Likevel ble det et sterkt møte med det som en gang hadde vært en løve, på utstillingsåpningen til fotograf – og nå også performancekunstner – Christian Houge. Tankene jeg fikk i møte med denne og de andre nedbrente dyrene der, gikk rett til yogaens kjerne: Menneskets forbindelse med naturen. Og dessverre mest av alt: Hvordan vi er i ferd med å miste denne forbindelsen fullstendig.

I yogafilosofi, og dens søstervitenskap Ayurveda, settes mennesket i direkte forbindelse med naturen og universet. Rent teoretisk anses menneskene som små mikrouniverser (Atman/Selvet), alle åndelig forbundet med makrouniverset (Brahman/Det universelle selvet). Man trenger ikke tro på gud for å forstå denne teorien. Det holder egentlig å heve blikket, se seg rundt og observere hva som foregår i naturen når ingen blander seg inn i dens gjøren og laden.

I forbindelse med Houges utstilling «Residence of Impermanence» («Forgjengelig tilholdssted», min oversettelse), blir den ayurvediske tanken om at både mennesket og universet har en innebygget intelligens som gjør verden istand til å gå videre «av seg selv» interessant. Solen går sin gang og jordkloden gir mat og næring til dyr og mennesker i et vakkert samspill. Men hvis naturen kommer ut av balanse, blir den syk, på samme måte som et menneske kan bli sykt dersom dette slutter å høre på sin innebygde intelligens – for eksempel ved å røyke, spise junk food, drikke masse alkohol, se på tv dagen lang etc. Slike ting man vet er galt men likevel gjør. Bare fordi.

Innen ayurveda tenker man altså at et menneske kan komme ut av balanse fordi det bryter med sin innebygde intelligens og intuitive forståelse av hva som er riktig og galt. På samme måte kan Moder Jord bli syk dersom hennes naturlige intelligens forstyrres. Hun vet at hun skal snurre rundt i en jevn rytme og i et vakkert samspill med sola og månen, slik at vinter, vår, sommer og høst kommer som den skal, og naturen kan gå sin naturlige gang.

På samme måte vet dyra hva de skal gjøre når sneen kommer, når de er sultne, når de skal føde og holde livet til flokken sin i gang. Dyrene er en del av naturen, og følger fremdeles naturens innebygde logikk.

Vi mennesker derimot, har kommet oss videre, blitt kultiverte storkarer, funnet opp krutt og hjul og biler. Og etterhvert har kultiveringsprossessen fjernet oss mer og mer fra naturen, og gjort oss i stand til i dag å forstyrre dens innebygde intelligens helt. Industrialisering og forurensing bidrar ikke bare til å ødelegge klimaet, men også til å gjøre dyr om til forbruksvarer. Dyrene, som en gang – og fremdeles i noen kulturer – ble behandlet som hellige eller innlemmet i riuelle handlinger og tillagt symbolsk verdi, er i dag mest av alt en viktig del av produksjonsleddet innenfor kapitalistiske systemer. Eller kjæledyr. Eller buret inne på zoologisk hage og vist frem på sirkus.

Av jord er du kommet, til matvarer, skinn, pels, kos, underholdning og rosa skum skal du bli.

Et sted på veien hit fikk koloniherrene, de mektige mennene som karret til seg land og ble rike på å utnytte andres ressurser, det for vane å stoppe ut de fremste artene og sette dem opp som trofeer i stua og et patriarkalsk symbol på at mennesket står over naturen i rang. Kulturen har seiret over naturen, og med våpnene våre er vi sterkere enn dere, dumme dyr.

(Siden det er kvinnedagen i dag, minner jeg om at det er menn som har gått i bresjen for dette. Lurer på hvordan verden ville sett ut dersom kvinnene hadde ledet an).

Men hovmod står for fall.

Moder jord er heldigvis gammel, klok og vis. Selv om hun nå er satt ut av balanse, har hun krefter til å gjøre seg frisk igjen. Og når disse naturkreftene settes i sving, er det ingenting menneskeskapte oppfinnelser kan gjøre for å kjempe mot dem. Da blir det naturkatastrofer og vannet stiger og ingen nåde blir vist oss som bor her. Heller ikke dyrene dessverre. De må lide for menneskets arroganse. Det er dårlig gjort.

En av tankene som slo meg i møte med de sørgelige øynene til den utbrente løven i går, var dessverre at vi fortjener å blir brent å bålet, spist levende eller utsatt for naturens vrede, sånn som vi har oppført oss.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å snu. Forhåpentligvis vekkes vi akkurat tidsnok opp av den behagelige dvalen der vi ubevisst lukker øynene for all urett som skjer, både mot andre mennesker, dyr og naturen rundt oss – over alt, HELE TIDEN!

Forhåpentligvis er det fremdeles tid igjen til å sette mennesket og naturen tilbake i en viss balanse, opprette den naturlige forbindelsen vi har til hverandre og på denne måten gjøre verden til et sted der vi kan leve i større harmoni med dyrene, med naturen, og utnytte dens endeløse ressurser slik det er meningen at vi skal bruke dem – istedenfor å plyndre og voldta den slik vi holder på nå.

Av alle grunnene jeg skriver over, har jeg lenge ønsket å bli vegetarianer. Har bare ikke fått ut fingeren ennå.

Da jeg sto og stirret dettee lille, redde øreløse dådyret i øynene på utstillingen til Houge i går, fikk jeg imidlertid nok. Jeg ble kvalm, både av meg selv og min egen evne til å av stikke hodet i sanden, og av kjøttindustrien i sin helhet, som har vokst seg så stor og feit at den i dag overproduserer mat til en allerede fullstappa vestlig befolkning. Nei, nok er nok. Nå skal jeg fadermeg bli vegetarianer jeg også. Eller i hvert fall bare spise vilt og kjøtt som må og bør spises av moralske og bærekraftige hensyn.

Så tusen takk til Christian Houge for å røske opp i velbehaget og gi meg nødvendig inspirasjon.

Utstillingen hans «Residence of Impermanence» står på Fineart i Oslo til 24. mars. Spør du meg er vi alle moralsk forpliktet til å ta turen dit for å se oss selv i øynene og reflektere over hva det er vi egentlig driver. Vi har alle et ansvar for å få slutt på dette.

You may say I’m a dreamer, but I’m not the only one.

I hope some day you’ll join us. And the world will be as one.

Takk til mamma, antropolog og sosiologiprofessor Elisabeth L’orange Fürst, psykiater Finn Skårderud, den Ayurvediske boka «A life of balance» og kunstneren Christian House selv, for inspirasjon til dette innlegget.

Under her kan du se en vakker film om Houges brannfakkel av et kunstprosjekt: