Jeg husker veldig godt at jeg satt på gulvet hos yogalæreren min Cora Wen, et unikum når det kommer til anatomi, terapeutisk- og restorative yoga.

Vi satt i huset hennes i San Jose, California, og jeg deltok på en av hennes 50-timers moduler i terapeutisk yoga.

Det var noe som dro blikket mitt bort til hjørnet av rommet. Et fotografi av Cora, midt i ørkenlandskapet i glovarme Desert Valley. Hun hadde røde klær og et silkesjal med mild bris på seg, og fargene sto i sterk kontrast til det uttørkede sandlandskapet hun var omkretsen av.

Men det var ikke dette som trakk min oppmerksomhet. Det var at hun sto på hodet. Stødig som en påle. Like rolig som bakken hun balanserte på.

Og jeg tenkte: Den dagen jeg klarer det der skal jeg være fornøyd.

Det tok noen år før jeg kom meg opp på hodet. Jeg begynte dessverre feil vei, inntil veggen.

Men den dagen jeg sto på hodet midt i gulvet ble en slag milepæl. Jeg hadde kommet såpass langt inn i praksisen min at det plutselig ikke var noe vanskelig. Balansen på hodet kom av seg selv.

Og det er dette som er så fint med yoga. Målet er veien. Ikke målet i seg selv.

Det er ved å møte opp på matta hver dag, år ut og år inn, vi gror inn i formene. Vi lærer oss å være tålmodige og lytte til kroppen, de subtile endringene som skjer, istedenfor å hige etter målet. Og når målet da kommer, spiller det egentlig ingen rolle.

Men jeg skal innrømme at det føles litt som å ha superkrefter når jeg står på hodet.

Søndag 22. september kan du lære deg hodestående på workshopen i studioet mitt: «Hodestående».

Kl 13:00-16:00. Kr 600. Påmelding og mer info her.