Jeg ser deg.

Noen ganger er alt som skal til at en annen person ser deg. Ser hvordan du har det, ser hva du går igjennom, anerkjenner deg for den du er. 

Jeg skal innrømme at jeg ofte har følt meg alene de siste årene. Etter at jeg ble skilt har jeg vært alenemamma for de to jentene mine annenhver uke. Samtidig er jeg helt alene og med alt ansvaret på jobben. 

Å jobbe som selvstendig næringsdrivende med eget studio er den eneste måten jeg, i min situasjon, kan leve av å være yogalærer på. Og for at regnestykket skal gå rundt må jeg undervise klassene mine selv.

Det er utrolig deilig å være sin egen sjef og styre hverdagen uten innblanding fra andre, men samtidig er det mye ansvar og veldig krevende å stå i av og til. Det er ikke alltid så lett å sparre med sitt eget speilbilde, spille ball fra den ene til den andre hånda, hente inspirasjon innenfra. 

Den siste tiden har jeg hatt veldig mye å gjøre. Det er bra. Men resultatet er at jeg blir sittende alene og knaste på maskinen dagen lang, hvis ikke jeg er i studio og underviser eller prøver å legge ut fengende innlegg på Instagram. For å være mest mulig effektiv praktiserer jeg yoga hjemme i disse periodene. 

Og når jeg surrer rundt mange nok dager i ensomhet på denne måten, blir jeg litt sprø. Da mister jeg troen på utvikling og klamrer meg fast i det jeg allerede har.

Det er her yogaen kommer inn. 

For i disse periodene glemmer jeg å slippe taket. Jeg tviholder på arbeidet med å komme videre, fordi jeg er redd for å falle av lasset. Jeg blir stressa av å tenke på alt som står på «To Do»-listen og ikke blir gjort hvis jeg gir blanke i jobben og går ut en tur.

Og her er det mange som feiler med meg, tror jeg. 

Det toppet seg i forrige uke. Jeg satt med en liste på 20 punkter og klarte ikke komme igjennom mer enn 2 av dem på seks timer. Da bestemte jeg meg for å ta grep: Bryte rutinene, treffe folk jeg er glad i, gjøre ting som gir flyt og overskudd.

I går hadde jeg en kjempeinspirerende lunsj med en venninne som både ser meg og har trua på det jeg driver med. I dag gikk jeg på yogatime til en av mine norske yndlingslærere. Hos henne følte jeg meg også sett, løftet og anerkjent for den jeg er. Det var så deilig å bare gi seg hen til hennes stemme og være en del av gjengen i studio. 

Mens jeg fløt rundt på matta, ble jeg minnet på hvorfor jeg ble yogalærer i utgangaspunket: I tillegg til den transformerende effekten yoga har hatt på samarbeidet mellom hodet og kroppen min, er det jo nettopp fellesskapet, energien, selvaksepten og vinduet yogapraksisen skaper, det handler om. 

Yoga gir deg en fristund der du ikke trenger å piske deg rundt eller forholde deg til lister og planer og stress og mas. På yoga soner du inn. Etterhvert går du i ett med seg selv. Du føler deg sterk og uavhengig og blir minnet om at du har alt du trenger inni deg. Og etterpå får du det så mye bedre i forhold til andre også.

Mye handler om å gi slipp på kontrollen og go with the flow. Og det er dette jeg elsker aller mest med yoga.

Så selv om det noen ganger er skummelt og ensomt og stressende å være alenemor med egen yogasjappe, er nettopp det at jeg driver akkurat denne sjappa årsaken til at jeg fortsetter. Jeg kan ikke tenke meg en bedre og mer givende jobb enn det å være yogalærer. Forhåpentligvis gjør dette meg også til et godt forbilde for barna.

Og på jobben, når jeg underviser, er jeg jo ikke alene. I studioet mitt har vi utviklet et eget Sangha, et fellesskap bestående av en utrolig fin gjeng som kommer dit for å sone inn, flyte rundt, koble hodet tilbake til kroppen for en stakket stund. De ønsker å oppleve akkurat det samme som jeg selv gjør når det røyner på. 

Og det gir en helt egen klyp meg i armen-følelse å vite at jeg er i stand til å skape den samme avspenningen for mine kunder, som jeg fikk hos læreren min i dag. Det er her yogamagien kommer inn. Og den skal ingen kimse av.  

Jeg er så takknemlig for å kunne leve av å gi videre til andre noe av det jeg er så glad i å oppleve selv.

Hver dag prøver jeg å se de som kommer til studioet mitt, gi dem følelsen av å være en del av et fellesskap, og gi dem muligheten til å anerkjenne seg selv, på samme måte som jeg anerkjenner dem.  

Sammen er vi sterkere. 

Namaste!