Som du kanskje har fått med deg er jeg over gjennomsnittet glad i yoga. Dette er fordi yogapraksisen har forandret meg veldig mye, både fysisk og psykisk.

Jeg føler meg stødigere, tryggere, roligere, sterkere, modigere, friere, men også mer åpen, fokusert og fleksibel nå enn jeg var for 10 år siden. Alt takket være yogaen.

I yoga jobber vi ikke bare med å løse de konkrete, anatomiske puslespillene som blir servert av læreren når vi møter opp på matta. Ikke minst jobber vi med psykologien vår.

Grunntanken i yoga er at kropp og sinn er uløselig forbundet med hverandre. Derfor finnes sitater som «En fleksibel kropp gir et fleksibelt sinn». Og jeg elsker analogier som dette.

Sannsynligvis er det fordi jeg kjenner igjen noe av min egen prosess i slike sitater.

Ta for eksempel den kompliserte stillingen Wild Thing, som du ser på bildet over. Dette er en øvelse som tar utgangspunkt i sideplanken, som du ser på bildet under.

Fra sideplanken beveger vi oss inn i en bakoverbøy med overkroppen og den ene armen, uten å miste fotfeste og bakkekontakten med den andre armen og beinet som bærer oss oppe.

For å få til dette må vi jobbe fra fundamentet og oppover. Vi må sikre hånd- og fotfeste før vi kan begynne å vri oss rundt og ekspandere oppover. «Root to rise» kalles dette prinsippet på engelsk, og er helt sentralt i yoga.

Det samme gjelder i livet. Å utvikle en solid og stødig grunnmur gjør det enklere å vokse og gro som mennesker. Uten denne i bånn, blir det derimot vanskelig å ekspandere og utvikle seg.

Med en trygg og bevisst forankring i bånn og en sterk kjerne, kan vi jobbe strategisk mot våre mål både på yogamatten og i livet.

Ved å ta et skritt av gangen, lære av våre egne feil, lytte til råd fra folk som ser oss utenfra, utvise tålmodighet og akseptere at selve prosessen er en del av utviklingen, kan vi kanskje falle plass der vi ønsker til slutt.

På denne måten bygger vi sten for sten fra grunnen av, både i vår fysiske og psykiske yogapraksis.

Resultatet er at vi en dag kan føle på den enorme frihetsfølelsen det gir å åpne seg opp og strekke seg ut samtidig som man bruker sin fundamentale styrke til å komme dypere inn i materien.

Da kjenner man seg mentalt jorda og sterk på den ene siden, men samtidig modig, åpen og helt fri. Og bedre følelse finnes ikke.

Wild Thing krever at man jobber med å utvikle nettopp balansegangen mellom fotfeste og ekspansjon, derfor er dette en av mine favorittstillinger.

Namaste!

Endelig er det kommet yogavarer til salgs i studio!

Jeg har lenge drømt om å ha en liten boutique inne i studioet mitt, men ikke hatt kapasitet til å komme i gang med dette.

Derfor er jeg så glad for at Grethe Tveitnes Iversen – en av mine aller mest trofaste kunder, og som jeg nå er så heldig å dele lokalet med – har åpnet sitt eget lille yogahjørne.

Foreløpig selges klær fra Run & Relax, yogablokker og yogahjul fra norske Sangro, yogamattespray, kluter og vaskemiddel fra C, leggvarmere og ullbukser i alpakka fra Løvøens Lam.

Snart kommer det matter fra Liforme, flere klær fra R&R – pluss overraskelser, hjemmesydde øyenputer og hårstrikker.

Butikken er åpen før og etter timene, og du kan betale med Vipps. Sjekk timeplanen min for å se når du kan handle. Hjertelig velkommen skal du være!

Astavakrasana, eller «åttevinklet stilling» som dette betyr på norsk, er en komplisert armbalanse. Her kombineres elementer fra blant annet Chaturanga, Kråka og diverse vridninger.

Men det finnes noen triks for å forstå og komme inn i stillingen på enklere måter enn helt fra scratch: Bruke klosser under hendene når du skal løfte deg opp, og å preppe kroppen for akkurat de bevegelsene du skal gjøre.

Vinyasa betyr som mange vet å koordinere pust og bevegelse. Det betyr også å bevege seg fremover med en bestemt intensjon, både på matten – men viktigere i en overordnet forståelse av yoga – hvordan vi beveger oss gjennom livet.

Rent fysisk betyr vinyasa-begrepet uansett å forberede kroppen på de vanskeligste øvelsene vi skal gjøre i en yogatime, derfor er det vinyasalærerens oppgave å bygge opp timen så anatomisk logisk som mulig.

Får å få til nettopp astavakrasana, er det viktig å vekke opp kjernemuskulaturen gjennom stillinger som Navasana/båten, fyre opp armer og core med planker, sideplanker, underarmplanker.

Vi må åpne opp hoftene for både ekstern og intern rotasjon ved å gjøre krigere, trikonasana/triangelet og parsvakonasana. Pluss legge inn stående foroverbøyer som purvottanasana og prasarita-varianter for økt fleksibilitet. Og så må vi vri litt på kroppen i tillegg.

Men ikke minst er det viktig å finne løftet i magen, og dette kan feks gjøres ved å trekke kneet frem til nesa fra hunden som ser ned, og derfra løfte det rett opp og senke det rett ned igjen flere ganger.

Dette har jeg lært av San Francisco-lærer Janet Stone, og hun kalte øvelsen heisen, en veldig pedagogisk og effektiv øvelse. Dog ikke spesielt behagelig. Men alt kan ikke være behagelig hvis vi skal øve på å løfte og bære oss selv på hendene. Håndstående fra standing splits er en dypere variasjon over samme tema. Nok om det.

Når du etterhvert kommer deg ned på gulvet, er den lille sekvensen under her, perfekt oppvarming til målet. Lykke til!

I går møtte jeg meg selv og resten av den vestlige verden i døra ved å stirre inn i glassøynene til en utstoppet og utbrent løve.

Det vil si, ingenting av den opprinnelige løven fra Tanzania var igjen i den pjuskete kroppen som sto foran meg på Galleri Fineart i Oslo: Pelsen var brent opp og innvoller, organer og skjelett fjernet allerede ved utstoppingsøyeblikket for over 20 år siden. Det jeg så på var restene av det skumliknende materialet de putter inn under huden på utstoppede dyr, det som gir dem formen tilbake og erstatter kroppen ved konservering.

Egentlig sto jeg altså og så inn i en ren menneskeskapt etterlikning av dyret.

Likevel ble det et sterkt møte med det som en gang hadde vært en løve, på utstillingsåpningen til fotograf – og nå også performancekunstner – Christian Houge. Tankene jeg fikk i møte med denne og de andre nedbrente dyrene der, gikk rett til yogaens kjerne: Menneskets forbindelse med naturen. Og dessverre mest av alt: Hvordan vi er i ferd med å miste denne forbindelsen fullstendig.

I yogafilosofi, og dens søstervitenskap Ayurveda, settes mennesket i direkte forbindelse med naturen og universet. Rent teoretisk anses menneskene som små mikrouniverser (Atman/Selvet), alle åndelig forbundet med makrouniverset (Brahman/Det universelle selvet). Man trenger ikke tro på gud for å forstå denne teorien. Det holder egentlig å heve blikket, se seg rundt og observere hva som foregår i naturen når ingen blander seg inn i dens gjøren og laden.

I forbindelse med Houges utstilling «Residence of Impermanence» («Forgjengelig tilholdssted», min oversettelse), blir den ayurvediske tanken om at både mennesket og universet har en innebygget intelligens som gjør verden istand til å gå videre «av seg selv» interessant. Solen går sin gang og jordkloden gir mat og næring til dyr og mennesker i et vakkert samspill. Men hvis naturen kommer ut av balanse, blir den syk, på samme måte som et menneske kan bli sykt dersom dette slutter å høre på sin innebygde intelligens – for eksempel ved å røyke, spise junk food, drikke masse alkohol, se på tv dagen lang etc. Slike ting man vet er galt men likevel gjør. Bare fordi.

Innen ayurveda tenker man altså at et menneske kan komme ut av balanse fordi det bryter med sin innebygde intelligens og intuitive forståelse av hva som er riktig og galt. På samme måte kan Moder Jord bli syk dersom hennes naturlige intelligens forstyrres. Hun vet at hun skal snurre rundt i en jevn rytme og i et vakkert samspill med sola og månen, slik at vinter, vår, sommer og høst kommer som den skal, og naturen kan gå sin naturlige gang.

På samme måte vet dyra hva de skal gjøre når sneen kommer, når de er sultne, når de skal føde og holde livet til flokken sin i gang. Dyrene er en del av naturen, og følger fremdeles naturens innebygde logikk.

Vi mennesker derimot, har kommet oss videre, blitt kultiverte storkarer, funnet opp krutt og hjul og biler. Og etterhvert har kultiveringsprossessen fjernet oss mer og mer fra naturen, og gjort oss i stand til i dag å forstyrre dens innebygde intelligens helt. Industrialisering og forurensing bidrar ikke bare til å ødelegge klimaet, men også til å gjøre dyr om til forbruksvarer. Dyrene, som en gang – og fremdeles i noen kulturer – ble behandlet som hellige eller innlemmet i riuelle handlinger og tillagt symbolsk verdi, er i dag mest av alt en viktig del av produksjonsleddet innenfor kapitalistiske systemer. Eller kjæledyr. Eller buret inne på zoologisk hage og vist frem på sirkus.

Av jord er du kommet, til matvarer, skinn, pels, kos, underholdning og rosa skum skal du bli.

Et sted på veien hit fikk koloniherrene, de mektige mennene som karret til seg land og ble rike på å utnytte andres ressurser, det for vane å stoppe ut de fremste artene og sette dem opp som trofeer i stua og et patriarkalsk symbol på at mennesket står over naturen i rang. Kulturen har seiret over naturen, og med våpnene våre er vi sterkere enn dere, dumme dyr.

(Siden det er kvinnedagen i dag, minner jeg om at det er menn som har gått i bresjen for dette. Lurer på hvordan verden ville sett ut dersom kvinnene hadde ledet an).

Men hovmod står for fall.

Moder jord er heldigvis gammel, klok og vis. Selv om hun nå er satt ut av balanse, har hun krefter til å gjøre seg frisk igjen. Og når disse naturkreftene settes i sving, er det ingenting menneskeskapte oppfinnelser kan gjøre for å kjempe mot dem. Da blir det naturkatastrofer og vannet stiger og ingen nåde blir vist oss som bor her. Heller ikke dyrene dessverre. De må lide for menneskets arroganse. Det er dårlig gjort.

En av tankene som slo meg i møte med de sørgelige øynene til den utbrente løven i går, var dessverre at vi fortjener å blir brent å bålet, spist levende eller utsatt for naturens vrede, sånn som vi har oppført oss.

Forhåpentligvis er det ikke for sent å snu. Forhåpentligvis vekkes vi akkurat tidsnok opp av den behagelige dvalen der vi ubevisst lukker øynene for all urett som skjer, både mot andre mennesker, dyr og naturen rundt oss – over alt, HELE TIDEN!

Forhåpentligvis er det fremdeles tid igjen til å sette mennesket og naturen tilbake i en viss balanse, opprette den naturlige forbindelsen vi har til hverandre og på denne måten gjøre verden til et sted der vi kan leve i større harmoni med dyrene, med naturen, og utnytte dens endeløse ressurser slik det er meningen at vi skal bruke dem – istedenfor å plyndre og voldta den slik vi holder på nå.

Av alle grunnene jeg skriver over, har jeg lenge ønsket å bli vegetarianer. Har bare ikke fått ut fingeren ennå.

Da jeg sto og stirret dettee lille, redde øreløse dådyret i øynene på utstillingen til Houge i går, fikk jeg imidlertid nok. Jeg ble kvalm, både av meg selv og min egen evne til å av stikke hodet i sanden, og av kjøttindustrien i sin helhet, som har vokst seg så stor og feit at den i dag overproduserer mat til en allerede fullstappa vestlig befolkning. Nei, nok er nok. Nå skal jeg fadermeg bli vegetarianer jeg også. Eller i hvert fall bare spise vilt og kjøtt som må og bør spises av moralske og bærekraftige hensyn.

Så tusen takk til Christian Houge for å røske opp i velbehaget og gi meg nødvendig inspirasjon.

Utstillingen hans «Residence of Impermanence» står på Fineart i Oslo til 24. mars. Spør du meg er vi alle moralsk forpliktet til å ta turen dit for å se oss selv i øynene og reflektere over hva det er vi egentlig driver. Vi har alle et ansvar for å få slutt på dette.

You may say I’m a dreamer, but I’m not the only one.

I hope some day you’ll join us. And the world will be as one.

Takk til mamma, antropolog og sosiologiprofessor Elisabeth L’orange Fürst, psykiater Finn Skårderud, den Ayurvediske boka «A life of balance» og kunstneren Christian House selv, for inspirasjon til dette innlegget.

Under her kan du se en vakker film om Houges brannfakkel av et kunstprosjekt:

Denne vinteren har vært tung. På mange måter. Beklager at jeg ikke har vært så aktiv her i det siste, men jeg har rett og slett hatt alt for mye å gjøre. Det kulminerte i stress før vinterferien, og så dro jeg til San Francisco. Ble syk på flyturen over, og er fremdeles ikke helt i toppform. Men MYE bedre.

De første dagene tilbake i min elskede amerikanske by, lå jeg rett ut med feber, hodepine og astma på grunn av to vakre katter vi bodde oppi. Det verket i kroppen og jeg var ikke i stand til å komme meg av flekken. Av naturlige årsaker fikk jeg derfor ikke gjort yoga heller. Dette gjorde meg potte sur og jeg følte meg som en 90-åring med verkende ledd og vondt i ryggen.

Da jeg endelig følte meg frisk nok til å ta en tur på matta, ble jeg helt overveldet av takknemmelighet til yogaen. Det skulle ikke mer enn 75 minutter til med en vinyasa flow som jeg har designet spesielt til å rense ut avfallsstoffer av kropp og sinn, før jeg følte meg som en ny og frisk person igjen.

Resten av ferien gjorde jeg samme sekvens hver eneste dag, og ferien var reddet! Jeg ble glad og lett til sinns, og mer tilstede for de rundt meg, samt overbærende i forhold til alt som skjedde videre.

Nå er jeg tilbake i Oslo igjen, og vårsesongen åpnet på studioet denne uken. Hver dag kommer jeg til å undervise variasjoner over den helsebringende sekvensen som reddet meg i California, slik at alle kundene mine også kan vri ut slaggstoffer og dermed føle at de får en ny start. Har du lyst til å teste den ut selv, meld deg på en time eller tre her.

Med dette erklærer jeg våren for åpnet, hjertelig velkommen skal du være!

PS: Bor du langt unna, test sekvensen «Rensende flyt: Ny start» fra boken min på side 134-135 isteden.

Namaste!

Onsdag 6. februar er jeg invitert på boklunsj til Åsane Bibliotek for å snakke om hvordan man kan bruke yoga til å bedre livskvaliteten.

Jeg skal holde foredraget «Om å miste pusten. Og å finne den igjen», som handler om min egen reise fra småstressa journalist til mer balansert yogalærer.

For meg er dette et svært ærefullt oppdrag, og nesten litt utrolig at jeg blir fløyet opp, innlosjert på hotell og eskortert til destinasjonen – i tillegg til å bli betalt for selve jobben – bare for å dele min egen historie med andre som måtte være interesserte i å høre på.

Men så er det vel fordi opphavet til historien er rimelig allmen og dessverre mer aktuell enn noen sinne: Hvordan ta grep om uønsket stress og uheldige mønstre i sitt eget liv.

Hvis du har lest boken min, vet du at jeg pleide å være småstressa journalist med en god del hverdagsnerver, men at yogaen – som jeg fant da jeg bodde tre år i San Francisco – har hjulpet meg til å endre både hverdagslivet, arbeidslivet og ikke minst roe ned nervesystemet.

Og at det hele egentlig dreier seg om noe så enkelt som hvordan man puster.

Bor du i bergensområdet og er interessert i å høre mer om dette, håper jeg vi sees på Åsane Bibliotek onsdag 6/2 kl 13:00-14:00! Arrangementet er gratis og du kan lese mer om opplegget her.

Det viktigste yoga har hjulpet meg med er å slutte å frike ut. Men det er fadermeg nære på noen ganger. Fremdeles, dessverre.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg er født hissigpropp. Jeg kan irritere meg over den minste ting, fyrer meg opp over dårlig service, mister hodet av forsinkelser, snakker før jeg tenker i diskusjon og blir forbanna når noe går galt.

Følelsen varer ikke lenge, men er tilsvarende intens. Tenk George Costanza fra Seinfeld, og kanskje særlig hans alter ego, Larry David fra Curb Your Enthusiasm, og du er et sted i nærheten – i hvert fall på en dårlig dag.

I kombinasjon med kontrollbehov og en god dose engstelighet er ikke dette verdens mest sjarmerende trekk.

Hissigproppen i meg kommer kanskje aller sterkest til uttrykk på restaurant eller flyplass. Særlig hvis jeg opplever at personen foran meg ikke har peiling på hva han eller hun snakker om. Dette er sannsynligvis fordi jeg i tillegg til å være dødelig allergisk mot nøtter har (hatt) seriøs flyskrekk. Og når man er redd for å dø, ønsker man jo at de man forholder seg til skal vite hva de driver med.

Å leve med stress og usikkerhet er heller ingen drømmesituasjon for en hissigpropp, og denne har jeg vært i litt for lenge nå. Det hele startet med at jeg skrev en bok i løpet av 3 måneder mens jeg underviste 15 yogaklasser i uka og samtidig hadde to relativt små barn å passe på hjemme mellom slagene.

Det påfølgende samlivsbruddet kom kanskje som en naturlig konsekvens av livsstilen, men det førte ikke til mindre stress uansett. Og når arbeidslivet krevde sitt på sidelinja, sto jeg – for å gjøre en lang historie kort – snart alene igjen både karrieremessig og i heimen. Megastress!

Å skulle skape sin egen arbeidsplass som trygger en normal inntekt som gjør deg i stand til å beholde huset du bor i og ivareta barnas behov og interesser når de er hjemme annenhver uke, er mildt sagt krevende.

Det blir ikke enklere når man ikke vet hvor jobben fysisk holder hus mer enn en måned eller to frem i tid.

I det siste har jeg flyttet rundt som en nomade på Vinderen i Oslo – der de fleste av kundene mine bor – i håp om å finne et lokale jeg kan slå meg ned i permanent. Men det skal visst ikke være så enkelt.

Resultatet er at jeg går rundt med en konstant usikkerhet om hva som skjer rundt neste sving, noe som er både slitsomt og frustrerende. Samtidig er dette en bokstavelig talt ironisk situasjon for en yogalærer, som jo skal hjelpe andre med å finne roen og nettopp redusere stresset i livene deres.

Nå skal det sies at den hissigproppen jeg beskriver i teksten her ikke nødvendigvis er en karakter som mine kunder og nye venner forbinder med meg. Hun er aller mest er en jeg kjenner fra gamledager.

Tvert imot hender det at folk som blir kjent med meg nå mener jeg utstråler ro og til og med fremstår harmonisk. Og når jeg hører dette blir jeg ikke bare glad. Jeg blir nærmest rørt.

For det var jo derfor jeg begynte med yoga. Jeg kjente fra dag én at yogaen hjalp meg til å temme min iboende aggresjon. Samtidig var det som om praksisen helte fløte på nervene mine. Hissigproppen i meg slapp taket til fordel for den fredelige bautaen jeg var i ferd med å bygge opp i meg selv.

Jo dypere og bedre jeg lærte meg å puste, dess lengre lunte fikk jeg.

Yoga har lært meg å skille klinten fra hveten i forhold til hva jeg gidder å bry meg om, og hva jeg skal orke å hisse meg opp over. Jeg er blitt mye flinkere i å la vonde følelser passere uten å henge meg opp i dem. Jeg øver på å holde meg i nåtiden isteden, der det meste er fint og bra.

Det er i fremtiden og fortiden de vonde følelsene og frustrasjonen ligger. Angsten i fremtiden, depresjonen i fortiden, husker jeg en lærer sa.

Det syntes jeg var fint sagt.

Hvis vi klarer å holde oss i nåtiden og bevare roen her, er det meste gjort. Denne metoden har blant annet hjulpet meg til å bli kvitt flyskrekken. Helt. Jeg puster meg nå gjennom takeoff og landing. Hemmeligheten er at jeg bruker pusten til å holde meg tilstede i øyeblikket, og da har jeg ikke mental kapasitet til samtidig å være redd.

I yoga øver vi på å bevare roen i de vanskelige yogastillingene vi står i på matta. Vi tilfører kroppen kontrollert stress ved å plassere den i en fysisk form den egentlig vil ut av, og så øver vi på å være der heller enn å frike ut, mens vi puster jevnt og rolig. Og da klarer vi det likevel.

På samme måte øver jeg på å bevare roen i vanskelige situasjoner jeg ikke vet utfallet av når jeg blir stilt overfor dem i det virkelige livet. Istedenfor å tenke fremover i tid og la meg stresse opp av alt som kan gå galt, og heller enn å irritere meg over eller bli sur for ting som har skjedd i fortiden, øver jeg på å stå stødig i nåtidens usikkerhet.

Alternativet er jo å frike ut, og det gavner i hvert fall ingen, minst av alt meg.

Men jeg skal innrømme at noen dager er vanskeligere enn andre, og i dag er en slik. Da blir yogapraksisen ekstra viktig.

Så takk til yogaen, som har gitt meg et verktøy til å håndtere vanskelige følelser, og som gjør det enklere å komme seg gjennom perioder som dessverre er preget av både stress og usikkerhet.

Det er derfor jeg fortsetter å undervise yoga også, istedenfor å finne meg en enklere, men mindre givende jobb.

For jeg tror oppriktig at verden vil bli et bedre sted for alle dersom flere begynner med yoga.

Peace, love & namaste!

Godt nytt år!

Vet ikke hvordan du har hatt det i juleferien, men håper den var bra. Jeg for min del har brukt de siste 12 dagene til å koble helt ut og slappe totalt av.

Det vil si: Ikke jobbet i det hele tatt, men heller sovet, spist, gått på ski og vært sammen med de jeg er aller mest glad i.

Når man har klart å gå fullstendig i hvilemodus, er det ekstra brått å våkne til hverdags 2. januar. Det hjelper å ha en jobb man elsker, men feriedvalen for min del kommer nok til å sitte i kroppen frem til den første timen for sesongen starter i kveld klokken 18:00.

Innen den tid skal jeg ha trukket de 3 siste vinnerne av julekalenderen, samt gått en siste juleskitur med barna mine.

Gleder meg veldig til å se alle igjen på matta i løpet av ukene som kommer. Denne sesongen går frem til vinterferien, deretter legger jeg ut ny timeplan frem til sommeren.

Mer info om priser og påmelding finner du på bloggen her eller via Mindbody-online, her.

Hjertelig velkommen!

Juleferien står for døren, og i dagens kalenderluke kan du vinne den perfekte feriematten: eQua SuperLite fra Manduka. Den veier bare 1 kilo og er så tynn at du kan brette den som et håndkle og pakke den ned i kofferten.

Personlig syns jeg Manduka lager de beste mattene. Dette ble jeg overbevist om i 2011, da jeg midt i den intensive 200-timers yogalærerutdanniningen jeg gjennomførte, skiftet fra en stusselig og tilfeldig kjøpt billigmatte til den studioeieren på Yoga Garden San Francisco selv anbefalte: En Manduka ProLite.

Over 4000 timer senere er den minst like god. Disse yogamattene er nemlig som årgangsvin: De blir bare bedre med årene. ProLite kommer til og med med livstidsgaranti! Grepet er faktisk minst godt i starten fordi matten da har et lag med tynn beskyttelsesfilm på seg. Dette fjernes enkelt ved å gni havsalt over flaten og skrubbe den med en fuktig klut.

Uansett: Reisemattene til Manduka stiller i egen klasse, og de er ment for ferie. Nå er det ikke matteprodusenten selv som gir bort dagens lukegave, men nettbutikken LumiYoga. Her finner du også andre matter, blant annet fra Jade Yoga. Veldig bra de også, men litt vanskeligere å rengjøre, spør du meg. Se innlegg på instagram for regler. 

I fjor var jeg så heldig å få lov til å undervise yoga på Piknik i Parken. Hver dag før artistene startet å spille, fikk alle som hadde pass og billetter komme på gratis yoga på gressplenen foran den ene scenen.

Musikken jeg spilte var en miks av artistene som gjestet festivalen. Den spillelisten jobbet jeg lenge med – og det er fremdeles en av favorittene mine. Du finner den på Tidal her (kommer på Spotify så fort jeg rekker).

Bak helgelukene 15 og 16. desember, skulder det seg 2 festivalpass til Piknik i Parken, eller PiP-fest som festivalen egentlig heter. I 2019 flytter festivalen fra Frogner til Sofienbergparken, og vi gleder oss til å følge med.

The Streets, New Order, Madrugada og Jaga Jazzist topper plakaten, men her kommer det garantert masse kult snacks månedene fremover.

Håper vi sees 13-15. juni!